3.5 Den tredje trosartikkelen - Gud Den hellige ånd
Oppgaver
Section titled “Oppgaver”1. Refleksjon - Den tredje trosartikkelen
Section titled “1. Refleksjon - Den tredje trosartikkelen”2. Dra og slipp
Section titled “2. Dra og slipp”Les bibelavsnittene nedenfor.
- Hva ser ut for å være Den hellige ånds ulike oppgaver?
- Dra bibelversene til riktig funksjon.
3. Bibeltekster - nådegaver i NT
Section titled “3. Bibeltekster - nådegaver i NT”4. Utforsk - Nådemidler og sakramenter
Section titled “4. Utforsk - Nådemidler og sakramenter”5. Utforsk – Episode fra NRK-serien På tro og Are (2010)
Section titled “5. Utforsk – Episode fra NRK-serien På tro og Are (2010)”6. Tankekart om den treenige Gud
Section titled “6. Tankekart om den treenige Gud”Fagressurser
Section titled “Fagressurser”1. Fagtekst - Den tredje trosartikkelen
Section titled “1. Fagtekst - Den tredje trosartikkelen”Også den tredje trosartikkelen omtaler Guds gaver. Nå gjelder det de gavene som Ånden gir til dem som bekjenner troen på Jesus som frelser, som har Jesus som sin Herre.
Jeg tror på Den hellige ånd
Når vi sier at vi tror på Den hellige ånd, er det ikke fordi vi har et bestemt bilde av Ånden i vår forestillingsverden, men det er fordi vi i Bibelen hører om hva Ånden gjør. Ånden blir kjent gjennom sine gjer ninger, og disse lærer vi først og fremst å kjenne gjennom Bibelen.
Første gang Ånden blir nevnt, er ved skapelsen (1 Mos 1,2). Ånden er med da Gud skaper universet. Senere hører vi om hvordan Gud utruster mennes ker til store oppgaver ved å gi Ånden, for eksempel til dommere og til konger (Dom 3,10; 1 Sam 16,13). Når Messias skal komme, så skal Ånden «hvile over ham» (Jes 11,2).
I Det nye testamente hører vi at Den hellige ånd var virksom da Jesus ble unnfanget i Marias liv (Luk 1,35), og da Jesus sto offentlig fram (Matt 3,16). I Det gamle testamente var det også gitt løfter om at Ånden skulle komme over alle dem som kom til tro (se Joel 3). Det ble oppfylt på pinsedagen (Apg 2).
Da Jesus underviste om hva Ånden skulle gjøre, framhevet han hvordan Ånden skulle hjelpe disiplene til å forstå alt det han hadde sagt (Joh 16,12–15). Åndens fremste oppgave er å skape tro og over bevisning om hvem Jesus er.
Jeg tror på … en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn
De to neste leddene i trosbekjennelsen omhandler kirken.
Ordet kirke er oversatt fra et gresk ord som betyr «å kalle ut». Kirken er de som er kalt ut, de som har brutt opp og nå har samlet seg om ham som har kalt dem. Det er med andre ord «de som hører Herren til». Ordet kan også oversettes med «forsamling».
Et annet begrep som brukes om kirken, er Kristi kropp (Ef 1,22–23). De kristne er som lemmer på en kropp som tilhører Kristus. Alle som tilhører Kristus, er omgitt av ham og hans hellighet. Derfor er de et hellig folk. (Se 1 Kor 1,2; Ef 1,1 m.fl.) Det vil si at de menneskene som er kirken, er et fellesskap av dem som har fått tilgivelse for synd, og som er bundet sammen av troen på Jesus som Kristus, Guds Sønn.
Dette fellesskapet har et oppdrag som går ut på å fortelle om Jesus, vise hvem han er, og hva han har gjort, for at andre mennesker kan komme til tro på Gud og bli satt i stand til å leve slik Gud vil.
Oppdraget som kirken har fått, blir beskrevet i Bibelen som relasjonelt. Kirken har et oppdrag som handler om å gjenskape det som ble ødelagt av syndefallet, hvor menneskets relasjon til Gud, til med mennesket og til skaperverket ble ødelagt. Gjennom undervisning og forkynnelse skal kirken vise at det er gitt et grunnlag for fellesskap med Gud og med hverandre uavhengig av alle de skillelinjene som har utviklet seg etter syndefallet. Kirken skal hjelpe mennesker til å søke fellesskap med Gud og med hverandre. Kirken er også allmenn. Det betyr at den er for alle og ikke bare for noen få. Dette viste Jesus i sitt eget liv, og disiplene skulle fortelle om Jesus til alle folkeslag (Matt 28,18–20). Det betyr at alle er kalt, men det er mange som ikke tar imot og bryter opp for å tilhøre Jesus Kristus. Derfor omfatter ikke kirken, de helliges samfunn, alle mennesker.
I vanlig språkbruk kan ordet kirken lett bli oppfattet som bygninger eller ordninger. Selv om kristne går til kirkebygget og samles der, så er kirken først og fremst et fellesskap av dem som tror på Jesus.
Jeg tror på … syndenes forlatelse
Videre kommer ordene «syndenes forlatelse». Ved syndefallet ble menneskene skilt fra Gud. Synden skapte dette skillet. Den eneste veien tilbake til Gud var gjennom tilgivelse. Ordet forlatelse betyr det samme som tilgivelse, og var tidligere det vanligste ordet når man snakket om tilgivelse.
I Det gamle testamente leser vi om hvordan menneskene kunne bli tilgitt dersom de innrømmet sine synder, ba Gud om tilgivelse og ofret i templet. I Det nye testamente ser vi hvordan Jesus tilgir synder. (Les Mark 2,21–34.) Men Jesus ikke bare tilga synder, han ga sitt liv i stedet for synderen. Evangeliet (fra det greske ordet evangelion som betyr «godt budskap») forteller om Jesu seier over synden, og menneskene tilbys tilgivelse for syndene på grunn av det Jesus gjorde.
Den hellige ånd har som oppgave å overbevise alle som hører om Jesus, at han er Frelseren, og at alle som tror at Jesus ga sitt liv for dem, får syndenes tilgivelse for syndene. Troen er en overbevisning om hvem Jesus er, og en tillit til at Jesus tilgir synd. Det er en slik tro Den hellige ånd skaper i menneskenes hjerte og tanke.
Syndenes forlatelse blir ikke gitt bare én gang. Det er tvert imot noe de som tror på Jesus, alltid trenger, hver gang de gjør noe imot Guds vilje eller unnlater å gjøre det som Gud har kalt dem til. På den måten hellig gjør Den hellige ånd de som tror. Siktemålet er at de skal bli mer og mer lik Jesus i ord og i handling. Denne helliggjørelsens vei fortsetter gjennom hele livet fordi heller ikke de troende er blitt fri for alle fristelser som kommer både utenfra og innenfra, fra ens egne tanker og følelser. Det var bare Jesus som kunne motstå alt dette i sitt eget liv. Også de som tror på Jesus, vil oppleve fall og nederlag like til de dør.
Jeg tror på … legemets oppstandelse og det evige liv
Det siste leddet i den tredje trosartikkelen sier noe om framtiden. Gjennom hele kirkens historie har de kristne ventet på Jesu gjenkomst. Grunn laget for dette håpet er Jesu egen oppstandelse. Han var den første, men etter ham skal alle de som tilhører Jesus Kristus, komme. (Se 1 Kor 15,23.)
Det er Den hellige ånd som gjennom nådemidlene (se i det følgende) fører menneskene til Jesus Kristus slik at de får del i hans frelse. Fra da av blir Den hellige ånd værende hos den som tror. Ånden er et «pant» på at Gud skal fullføre alt det han har gitt løfter om.
I den tredje trosartikkelen bekjenner menigheten konsekvensen av Jesu oppstandelse. På samme måte som at Jesus sto opp fra de døde, skal alle mennesker vekkes opp fra døden. Bibelen sier svært lite om hva som skjer mellom døden og oppstandelsen. Paulus omtaler dette som en tilstand «sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.» (Fil 1,23) Det er viktig å merke seg at Det nye testamente snakker om legemets oppstandelse, og ikke bare om at sjelen er udødelig.
Kroppen etter oppstandelsen vil på mange måter være lik kroppen før døden. Hovedforskjellen er at den vil være gjenskapt for å kunne være i Guds nærhet for alltid (1 Kor 15,42–49).
I begravelsesritualet sies det: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli …» Det minner oss om menneskelivets forgjengelighet. Men ritualet fortsetter: «… av jorden skal du igjen oppstå!»
Bibelen begynner med fortellingen om Gud som skapte himmel og jord. Han skapte alt som lever. Og den slutter med fortellingen om den nye himmel og den nye jord. Mange vil gjerne vite litt om hvordan denne tilværelsen i himmelen vil bli. Bibelen beskriver det evige liv i Guds nærhet med både bilder på hvordan det skal være, og med å si hva som ikke skal være: Døden skal ikke være mer. Heller ikke sykdom og lidelse. Det skal ikke være sult eller tørst. Det skal ikke være brenn ende hete fra solen. Jesus skal vise vei til vann som er godt, og Gud selv skal ta bort all årsak til sorg. Se en nærmere beskrivelse av dette i Åp 7,13–17 og 21,3–4.
2. Fagtekst - Nådemidlene
Section titled “2. Fagtekst - Nådemidlene”I denne teksten vil det utdypes mer om den tredje trosartikkelen.
Kjernepunktet er hvordan Gud ved sin Ånd gir menneskene sin frelse og dermed gir dem sin nåde. Nøkkelordet nåde sier noe om Guds godhet og barmhjertighet. I nåden er det Gud som handler – ikke mennesker. Hans nåde kommer til syne i alt det Gud gjør gjennom sin sønn Jesus for å frelse menneskene, og den kommer til syne i alt det Gud gjør for at menneskene skal få del i denne frelsen. For å nå den enkelte bruker Gud noen midler som blir kanaler for denne nåden. Dette kalles Guds nådemidler. Vi snakker gjerne om tre slike midler som Gud gir evangeliet gjennom:
- Evangeliet gitt ved Guds Ord (Bibelen) - Guds Ord som nådemiddel kan høres og leses.
- Evangeliet gitt i dåpen - Dåpen som nådemiddel kan kjennes på kroppen.
- Evangeliet gitt i nattverden - Nattverden som nådemiddel kan smakes.
A - Evangeliet gitt ved Guds Ord (Bibelen)
Vi har tidligere sett at Bibelen rommer mange ulike bøker fordelt på Det gamle og Det nye testamente. Det går en linje gjennom alt dette stoffet som vi har kalt den frelseshistoriske linjen eller den røde tråden. Denne frelseshistorien viser oss Guds nåde i ulike perioder i historien. Men den har sitt sentrum i Jesus Kristus, hans liv, død og oppstandelse, og den skal nå sin fullendelse ved tidens ende.
Evangeliet er budskapet om hva Gud har gjort gjennom sin Sønn, og det byr fram frelsen som en gave til alle som vil ta imot.
Egenarten ved Guds ord som nådemiddel er at det kan høres. Evangeliet mottas gjennom øret når en hører, eller gjennom øynene når en leser.
Ikke alle mennesker tar imot Guds gave. En hovedgrunn er at de ikke ser at de trenger denne gaven. De erkjenner ikke at de har behov for frelse. Bibelen sier derfor:
Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss. (1 Joh 1,8–10)
Det springende punktet er her om en erkjenner sin synd. Den erkjennelsen vokser bare fram dersom den enkelte ser sitt liv i lys av Guds gode vilje, i lys av Guds lov. Gjennom hele Bibelen går det et grunnleggende skille mellom det Gud krever (loven og de gode gjerningene), og det Gud gir for å frelse menneskene (evangeliet). Lov og evangelium må derfor holdes sammen i all kristen undervisning og forkynnelse, men 450 de to må likevel ikke blandes sammen slik at en får inntrykk av at man kan vinne Guds frelse ved gode gjerninger og gode forsetter. Frelsen er alltid en gave. Guds nåde er en gave. Gaven kan bare tas imot.
En skal ha sagt det omtrent slik: «Loven er pløyingen av jorden, evangeliet er såkornet som legges i jorden.» Disse to ting henger sammen. Jorda må bearbeides for at såkornet kan bli sådd og bli til modent korn.
Hva betyr det å være frelst?
Bibelen sier at mennesket blir frelst når det vender om og tror på Jesus. Da blir all skyld overfor Gud tilgitt og slettet, og vedkommende blir sett på som rettferdig i Guds øyne. Gud regner ikke lenger det mennesket som synder, men som rettferdig. Dette kalles rettferdiggjørelse.
Paulus bruker dette ordet i flere tekster, for eksempel i Rom 3,21– 31 og Gal 2,16–3,11. Han bruker en forklaring som er tatt ut fra rettspraksisen. Den som er tiltalt for lovbrudd, blir erklært rettferdig på grunn av Jesus Kristus. Den som blir tilgitt, er å betrakte som rettferdig. Det er som om den tilgitte synd ikke har vært der. Rettferdiggjørelse innebærer full frifinnelse.
Frelse innebærer full frifinnelse for synd. Videre innebærer frelse at den som tror på Jesus, blir inkludert i det kristne fellesskapet som kalles den kristne kirke eller Guds folk.
Alle kristne er knyttet sammen av Jesus Kristus. De lokale utformingene av dette fellesskapet kalles for menighet, forsamling eller fellesskap. Ytre sett kan det være store forskjeller mellom de ulike menighetene eller forsamlingene. De kan være forskjellig organisert, de kan samles på ulike steder og til ulik tid, og de kan ha ulike ytringsformer. Men felles for kristne menigheter, forsamlinger og fellesskap er frelsen i Jesus Kristus.
Først og fremst betyr det å være frelst at en har fått et nytt liv. En er blitt født på nytt til et evig liv. Jesus snakket i samtalen med Nikodemus om å bli født på nytt til et nytt liv (se Joh 3). Dette kalles gjenfødelse. Mennesket trenger å bli født på nytt for å få det nye livet. Dette nye livet er et resultat av rettferdiggjørelsen.
Det er Gud som lar mennesket bli født på nytt. Det nye livet er forventet å utvikle seg slik at det blir lagt merke til. Dette blir kalt helliggjørelse. Det betyr at det nye livet skal utvikle seg slik at personen blir mer og mer lik Jesus. Dette blir sammenlignet med hvordan et tre vokser. Først et lite frø, så en plante som forteller hva slags tre det skal bli, og tilslutt kommer det frukt som forteller om kvaliteten på treet. Når frukten er god, blir det kalt et godt tre.
B - Evangeliet – gitt i dåpen
Det andre nådemidlet er dåpen. De konkrete tegnene Gud bruker i dåpen, er vann og lesning av tekster fra Bibelen. Hvor mye vann som brukes, og hvordan dåpen blir utført, varierer fra kirkesamfunn til kirkesamfunn.
Ulike dåpssyn
I dag finnes det ulike syn på dåpen i ulike kirkesamfunn. I hovedsak dreier det seg om to syn, nemlig troendes dåp og barnedåp. Baptister og pinsevenner er de viktigste kirkesamfunnene som praktiserer troendes dåp. De mener at barn ikke har en moden tro og derfor skal vente med å bli døpt til de kan ta et selvstendig valg. Mange kirkesamfunn som ikke døper barn, ser ikke på dåpen som et nådemiddel, men som en bekjennelseshandling der den som blir døpt, bekjenner troen på Jesus og blir medlem i Guds menighet. De fleste andre kirkesamfunn praktiserer barnedåp. På spørsmålet om barn kan tro, svarer de gjerne at tro ikke er et spørsmål om intellektuell tro, men om å komme til Gud. Når barna bæres fram for Gud i dåpen, vil Gud gi dem sin Ånd. En begrunner barnedåp med at også barn trenger Guds nåde og syndstilgivelse.
Hvorfor døper vi? Det er fordi Jesus har bedt oss om å gjøre det:
Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende! (Matt 28,18–20)
Vi ser at Jesu dåpsbefaling ble fulgt opp allerede på den første pinsedagen etter Jesu død og oppstandelse. Etter det har kirken praktisert dåp til alle tider.
Hva får en så i dåpen?
Kirkesamfunnene tenker her litt forskjellig. Vi kan allikevel ta utgangspunkt i Peters forkynnelse på pinsedagen. Han forklarte først hva som hadde skjedd denne dagen. Deretter viser han hvem Jesus var, og han anklager tilhørerne for at de hadde korsfestet ham som Gud hadde gjort til Herre og Messias. Da de hører dette, får de dårlig samvittighet og spør: «Hva skal vi gjøre?» Da svarer Peter:
Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på. (Apg 2,38–39)
Peter sier at dåpen gir tilgivelse for syndene og Den hellige ånds gave. I dåpen blir det gitt noe til den som blir døpt. Dette er i tråd med Guds løfte som gjelder alle mennesker, voksne og barn (Apg 2,39).
Bruken av vann
Uansett hvilket dåpssyn en har, så hører vannet med. Vann har forskjellig symbolikk. Vann står for renhet, og det står for liv, men også for død. Det går an å drukne i vann. Bibelen forteller også om vann som redder: Israelsfolket ble reddet gjennom vann da de dro ut fra Egypt (2 Mos 14).
Kristen dåp er ikke bare en seremoni med vannoverøsning eller neddykking. Den blir sammenlignet med en ny fødsel. Jesus sier til Nikodemus at den som ikke blir født av vann og Ånd, «kan ikke komme inn i Guds rike» (Joh 3,5). Dette er en fødsel som ligner på den vanlige fødsel. Den naturlige fødselen skjer gjennom vann og ved at barnet utstøtes fra kvinnens kropp. Barnet kommer ut fra livmoren og ut i det fri.
Dåpen er en ny fødsel som gjør mennesket til arvinger til det evige liv (Tit 3,5–7). Det nye mennesket tar form. Dette kan sammenlignes med en kunstner som arbeider med en steinblokk. Han hugger av bit for bit slik at det han ser i steinblokken kommer tydelig fram.
Gud arbeider på det døpte menneske slik at det nye mennesket blir mer og mer synlig. Det nye mennesket handler om å bli mer og mer lik Jesus Kristus, ikke i utseende, men i måten å leve på. Dette kalles helliggjørelse. Jesus er det nye mennesket som vi skal dannes etter.
C - Evangeliet - gitt i nattverden
Den kristne kirke finnes overalt. I alle disse kirkene samles det kristne mennesker som bekjenner sin tro på Den treenige Gud. Ofte når de samles, feirer de nattverd.
Jesus innstiftet nattverden da han var sammen med disiplene sine og feiret påskemåltidet. Dette var kvelden før han ble arrestert, plaget og drept:
Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Ta imot, dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem, og de drakk alle av det. Og han sa til dem: «Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange. Sannelig, jeg sier dere: Aldri mer skal jeg drikke av vintreets frukt før den dagen jeg drikker den ny i Guds rike.» (Mark 14,22–25; se også Matt 26,26–29; Luk 22,14–20 og 1 Kor 11,23–25).
Både dåpen og nattverden kalles i mange kirker for sakramenter, som betyr det samme som nådemiddel. De synlige midlene Gud bruker i nattverden, er brød og vin sammen med Guds Ord. Når det feires nattverd, leses alltid innstiftelsesordene, som er bibeltekstene som handler om da Jesus innstiftet nattverden (se bibeltekstene ovenfor).
Nattverden er et nådemiddel som formidler evangeliet til dem som spiser og drikker. Når Jesus innstiftet dette måltidet, viste han til seg selv, til sin kropp og sitt blod, som nå skulle bli «utøst for mange». Det viser fram til det som skulle skje da han døde på korset.
Nattverden setter derfor Jesu frelsende død i sentrum. Den som deltar i dette måltidet, får høre ordet om Jesu frelse og får tilbudet om å bli lukket inn i denne frelsen ved å bli ett med Jesu kropp og blod. Det skjer når en deltar i nattverden.
Nattverden består av brød, vin og Guds ord. Uten Guds ord (evangeliet) er det bare brød og vin.
Gammeltestamentlig bakgrunnen for nattverden
Bakgrunnen for nattverden er israelittenes feiring av den årlige påsken til minne om Guds frelseshandling forut for utvandringen fra Egypt. Sentralt i feiringen var påskemåltidet. Der spiste de et lam sammen med forskjellige andre retter, slik som et usyret brød (se 2 Mos 12,33–34). Måltidet var en påminnelse om hvordan Gud gikk forbi deres hjem, men gikk inn i husene uten blod på dørkarmen og drepte den førstefødte blant mennesker og dyr (2 Mos 12,29), og hvordan Gud til slutt førte israelittene ut av Egypt. (2 Mos 13,17–14,31).
Påskemåltidet «så» i to retninger:
- Bakover til den første redningsaksjonen – utgangen fra Egypt.
- Framover til oppfyllelsen av løftet om Messias – jødenes konge som ville komme for å frelse Guds folk fra deres fiender og opprette et messiansk rike.
Jesus Kristus er Messias som jødene ventet på. Når nattverden feires av kristne, er det en feiring av Jesu seier over menneskehetens fiender. Nattverden «ser» også i to retninger:
- Bakover til Jesu frelsesgjerning
- Framover til Jesu gjenkomst (1 Kor 11,26)
Tre syn på hva som skjer i nattverden
Det er tre hovedmåter å forstå det som skjer i nattverden på. Det kan framstilles slik:
-
Brød og vin blir forvandlet til Jesu legeme og blod. Den katolske kirke lærer at Gud gjennom det som presten eller pastoren sier og gjør, forandrer brødet og vinen slik at det blir til Jesu kropp og Jesu blod. Selv om det som spises ser ut som brød, og det som drikkes, ser ut som vin, så er det ikke lenger brød og vin, men kroppen og blodet til Jesus.
-
Brød og vin er bilder på Jesu legeme og blod. Det som gjerne kalles de reformerte kirkene, med røtter tilbake til Calvin og Zwingli, lærer at brødet og vinen (eller druejuicen) er symboler eller hjelp til å huske Jesu legeme og blod. Brødet er et symbol på Jesu legeme. Vinen er et bilde på Jesu blod.
-
Brød og vin er bærere av Jesus legeme og blod. Lutherske kirker lærer at selv om brødet forblir brød og vinen forblir vin, så gir Jesus oss sitt legeme sammen med brødet og sitt blod sammen med vinen. Det er ikke slik at det i brødet finnes en liten del av Jesu legeme (kropp), eller at det i vinen finnes en liten dråpe av Jesu blod. Jesus er til stede på skikkelig (altså ekte). Men hvordan det er slik, det kan ikke forklares. Det er et mysterium.
Nattverden som et fellesskapsmåltid
Disiplene var samlet rundt et bord sammen med Jesus. De første kristne feiret nattverden sammen. Det var et fellesskap av mennesker og et fellesskap med den oppstandne Jesus Kristus.
Dette ble tydelig da Jesus innstiftet nattverden innenfor rammen av jødenes påskemåltid. I deres påskemåltid sto fortellingen om israelittenes befrielse fra egyptisk slaveri i sentrum (2 Mos 12). Måltidet ble feiret hvert år til minne om denne hendelsen, og de ble på en måte ett med det som skjedde.
Da Jesus tok brødet og vinen, sa han uttrykkelig at de skulle feire dette måltidet «til minne om meg». Dette betyr mer enn å huske. Det handler om at noe nytt skjer som griper inn i deltakernes liv og gjør dem til et fellesskap, som også kan kalles «Jesu kropp».
I Den norske kirkes nattverdliturgi finner vi en bønn som oppsummerer hva nattverd er innenfor en luthersk ramme:
«Vi lover deg, Gud, og takker deg for din Sønn Jesus Kristus. Ved Åndens kraft ble han født av jomfru Maria, han levde under samme kår som oss og endte sitt liv da han strakte sine hender ut på korsets tre. Slik tilintetgjorde han døden, brøt ondskapens lenker og åpenbarte for oss legemets oppstandelse. Derfor minnes vi hans død og oppstandelse når vi bringer fram for deg disse gaver. Vi ber deg: Send din hellige Ånd over dem, så de for oss blir livets brød og frelsens kalk.»
Nattverden er et enkelt måltid som foregriper den festen som skal være i himmelriket, hvor alt som skiller mennesker fra Gud og fra hverandre, er borte for alltid.
Nattverden som et kjærlighetsmåltid
I Joh 13,1–16 fortelles det om Jesus som vasker disiplenes føtter i forbindelse med påskemåltidet. Han sier at han har gitt et forbilde. Slik som han tjener dem, skal de tjene hverandre.
Kjærligheten som Jesus viser mot sine disipler, setter nattverden inn i en ramme. Nattverden kan derfor også kalles et kjærlighetsmåltid. Det handler om Jesus som elsket så høyt at han ga seg selv for menneskene. «Dette er min kropp.» «Dette er mitt blod.» Det er den sterkeste formen for kjærlighet. Samtidig har Jesus ved sin symbolhandling under måltidet vist at kjærligheten innebærer også å tjene andre.
Nattverden som kjærlighetsmåltid utfordrer og utruster de kristne (Guds folk) til å tjene Gud og hverandre. Målet er at mennesker skal skjønne at Gud er kjærlighet, og at han ønsker samfunn med.