Utvelgelsen av Abraham og hans slekt
Når vi kommer til slutten av kapittel 11 i første Mosebok, møter vi Abraham for første gang. Dette er begynnelsen på det vi kaller fedrehistorien, og denne fyller resten av 1 Mosebok (kap. 12–50). I fedrehistorien får vi høre om stamfedrene til Israelsfolket: Abraham, Isak, Jakob og Josef og brød rene hans. Her er det bare én mann og hans familie som kommer i fok us, og det kan kanskje se ut som om Gud glemmer alle andre og kun konsentrerer seg om Abraham og hans slekt. Men slik er det ikke. Når Gud velger ut Abraham, lover Gud ikke bare å velsigne Abraham, men også å gjøre Abrahams etterkommere til en velsignelse for alle jordens slekter. Gud har altså ikke glemt de andre menneskene på jorden.
Fortellingen om Abraham finner vi i 1 Mos 12,1 til 25,10. Abraham er den første av patriarkene, og han markerer starten på Israelsfolkets (jødenes) historie. Bibelen forteller at Gud kalte Abraham til å forlate hjembyen sin Ur og dra av sted til et land Gud ville gi ham.
Ur var en viktig by med en høyt utviklet sivilisasjon og kultur og var også et viktig religiøst senter for dyrking av månegudinnen Nanna. En viktig grunn til at Gud ber Abraham forlate Ur, er at Gud vil starte noe nytt. Samtidig ville Gud skjerme Abraham og etterkommerne hans fra påvirkning fra avgudsdyrkelsen i Ur og den umoralen som avguds dyrkelsen førte til.
Vandringen begynner
Section titled “Vandringen begynner”Da Gud ga Abraham den dramatiske beskjeden om å forlate Ur, ga han ham samtidig et løfte om å vise ham et annet land. Gud lovet også å velsigne Abraham og gjøre ham til en velsignelse. Abraham stolte så mye på Gud at han var villig til å bryte opp fra det komfortable livet i storbyen og legge ut på en lang vandring i ødemarken, uten å vite hvor han skulle. Abraham kalles «troens far» fordi han stolte på Gud og valgte å adlyde, selv om det fantes grunner til å være skeptisk til det Gud sa. Denne tilliten til Gud var forutsetningen for at Gud kunne bruke Abraham i sin plan.
Da Abraham nådde fram til Kanaan, det som nå heter Israel, åpenbarte Gud seg for ham og lovet å gi etterkommerne hans dette landet. Men Abraham fikk aldri se oppfyllelsen av dette landløftet. Det eneste jord stykket han noen gang eide i Kanaan, var den gravplassen han kjøpte til seg og familien. Faktisk gikk det flere hundre år før Israelsfolket tok landet i eie. Den grunnen som Bibelen gir for denne utsettelsen, er at Gud ennå en lang stund hadde tålmodighet med ondskapen til folkene i Kanaan. Men den dagen kom da tålmodigheten hans var slutt, og han straffet kanaaneerne for ondskapen deres ved å ta landet fra dem og gi det til Abrahams etterkommere (Se 3 Mos 18,24–25; 5 Mos 9,5). Josvaboken forteller om dette.
Abraham bygde aldri noe hus, men fortsatte å bo i telt og leve som en nomade resten av livet. Når det var nødvendig, brøt han opp og dro til et annet sted for å finne gode beiteområder til dyrene. En ting som kjennetegner Abraham, er at på hvert nytt sted han kommer til, bygger han et alter og tilber Gud. Abrahams tro var ikke noe han holdt skjult, han var åpen om troen sin og om tilliten til Gud. Dette må ha gjort inntrykk på folk rundt ham, for senere i fortellingen om Abraham ser vi at også tjenerne hans og resten av familien hadde lært å stole på Gud.
Abraham – en troshelt?
Section titled “Abraham – en troshelt?”Gud hadde lovet at Abraham skulle få en stor slekt, men det ene året etter det andre gikk uten at Abraham og Sara fikk barn, og Abraham tenkte at det var Elieser, tjeneren hans, som skulle arve ham. Men Gud gjorde det helt klart at Abraham skulle få barn og bli stamfar til en tall rik nasjon. Da oppfordret Sara Abraham til å gjøre noe som var vanlig på den tiden, nemlig å få barn med konas tjenestekvinne, og la dette barnet bli regnet som konas eget barn. Abraham gikk med på det, og han og Saras tjenestekvinne Hagar fikk sønnen Ismael. Du kan lese om dette i 1 Mos 16.
Men det var ikke på denne måten at Gud ville oppfylle sitt løfte. Gud gjentok derfor for Abraham at han skulle få en sønn med Sara (1 Mos 17,15–21).
Oppfyllelse
Section titled “Oppfyllelse”En tid etter fikk endelig Abraham og Sara den sønnen som Gud hadde lovet dem, og som de hadde måttet vente på i så mange år. Nå hadde de begge blitt så gamle at det var tydelig at det var Gud som gjorde et mirakel slik at de kunne få barn. De ga ham navnet Isak, som betyr latter (1 Mos 21,1–7).
Selv om Isak var 13 år yngre enn Ismael, sto han foran ham i arve rekkefølgen, og dette førte til en konflikt i familien. Det virker som om Ismael var misunnelig på lille broren, og at Sara så på Ismael som en trus sel mot Isaks plass som arving. Dette førte til at Sara krevde at Hagar og Ismael måtte forlate leiren. Abraham hadde ikke lyst å utvise dem. Han syntes nok også det var et svik å sende dem bort fra leiren. Men Gud snakket med Abraham om dette og lovet å ta seg av Hagar og Ismael.
Dette gjorde at Abraham sendte dem bort, og ga dem gaver så de kunne ha det de trengte. Båndene mellom Ismael og Abrahams leir ble likevel ikke fullstendig brutt, for da Abraham døde, ser vi at både Isak og Ismael er på plass for å begrave ham.
Abraham blir regnet som stamfar for både israelittene (gjennom sønnen Isak, som han fikk med kona Sara) og for araberne (gjennom sønnen Ismael, som han fikk med Hagar). Sentralt i fortellingen står løftene fra Gud, særlig løftet om Kanaan som land for Abrahams etterkommere, og den spesielle statusen som Guds utvalgte. Dette har vært grunnpilarer i jødenes nasjonale, religiøse og kulturelle identitet, og har vært med å bevare dem som en nasjon på tross av motstand, okkupasjon og ufrivil lig eksil opp gjennom historien.
Abraham er en mann som binder sammen jødedom, islam og kristen dom. Både jødene og araberne viser respekt for Abraham som sin stamfar. Jødene nedstammer fra Isak, mens araberne regner seg som etterkommere etter Ismael. For de kristne er Abraham viktig som «de troendes far». Den tilliten og lydigheten han viste i forholdet til Gud, gjør ham til et viktig forbilde. Paulus understrekte at det var viktigere å 63 ha den samme tilliten og lydigheten til Gud som den Abraham hadde, enn å kunne føre slektstavlen sin tilbake til ham. (Gal 3,7)
Abraham settes på prøve (1 Mos 22,1–19)
Section titled “Abraham settes på prøve (1 Mos 22,1–19)”Ingen steder kommer Abrahams tro og lydighet klarere fram enn i det vi leser om i kapittel 22. Flere år hadde kommet og gått, og Abraham og Sara hadde gledet seg over å se Isak vokse opp og bli en ungdom. Derfor kom det som lyn fra klar himmel da Gud plutselig en dag ba Abraham ta sønnen sin og dra til Moriafjellet for å ofre ham. Det er umulig å forstå Abrahams sorg og smerte over denne beskjeden, og derfor er det tankevekkende å se at han neste morgen står tidlig opp og gjør klart alt til turen og ofringen. Slik lydighet uten innvendinger eller somling kjennetegner Abrahams forhold til Gud.
Abraham drar til Moriafjellet for å ofre Isak. Disse tre dagene, mens de kom nærmere og nærmere Moria, må ha vært en forferdelig opp levelse for Abraham. På de årene som hadde gått siden Isak ble født, hadde han blitt veldig glad i gutten, og dette kom klart fram i det Gud hadde sagt til ham: «Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker, og dra til landet Moria! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene.» (1 Mos 22,2)
Isak var på denne tiden blitt en ung gutt eller ungdom. Han var sterk nok til å bære all veden som trengtes til ofringen, og dermed var han antagelig også sterk nok til at han kunne gjort motstand når den over 100 år gamle faren forklarte hva som skulle skje. Det står at Abraham bandt gutten, men trolig uten at Isak gjorde motstand. Det er altså ikke bare Abrahams tro som er et mysterium i denne historien; det er et like stort mysterium at Isak var villig til å dø. Først da Abraham løftet kniv en og gjorde seg klar til å ta livet av Isak, ropte Gud for å stoppe ham, og viste ham en vær han kunne ofre i stedet.
Hvorfor ofre Isak?
Section titled “Hvorfor ofre Isak?”Hele denne turen til Moria-fjellet kan kanskje virke som en uforståelig og unødvendig lidelse for Abraham og Isak. Men det Gud gjør, tjener alltid en hensikt. I dette tilfellet var kanskje en hensikt at Abraham og Isak skulle bli nødt til å ta en tydelig beslutning om å leve i lydighet og tillit til Gud. Noen ganger kan mennesker som har opplevd kriser i livet, få hjelp til å oppdage hva som virkelig betyr noe. Det er ikke lett å finne enkle svar på dette. Gud gjorde det klart at han ikke krevde menneske offer, slik som var vanlig blant folkene i Kanaan. Folk fikk et klart bevis på at Gud aksepterte dyreoffer som stedfortreder for menneske offer. Dessuten peker denne hendelsen fram mot det som skjedde rundt 1000 år senere, da Salomo bygde et tempel på det samme berget som Abraham og Isak hadde stått på. I dette templet ble det stadig ofret dyr for folkets synd. Hendelsen peker også fram mot den dagen da Gud ofret sin sønn på en annen høyde utenfor Jerusa lem, og Jesus frivillig bar korset opp til Golgata. Abraham fikk oppleve at sønnen ble spart, men Gud sparte ikke sin egen sønn. Hvis vi kan forstå noe av den smerten Abraham følte på vei til Moria, vet vi også noe om Guds egen smerte da han så Jesus på vei til Golgata.
Isak og kona Rebekka ble foreldre til tvillingene Esau og Jakob. Jakobs tolv sønner ble opphav til Israels tolv stammer, som etter hvert vokste til et tallrikt folk. Abraham ble altså stamfar til et stort folk, slik Gud hadde lovet. Og etter rundt 1800 år ble Jesus født inn i dette folket. Dermed ble også det andre løftet til Abraham oppfylt, nemlig at gjennom Abrahams slekt skulle hele verden velsignes.
Jakob og hans etterkommere
Section titled “Jakob og hans etterkommere”Isak og Rebekka fikk tvillingene Esau og Jakob. Jakob ble gift med onkelens to døtre, Rakel og Lea. Han fikk tolv sønner, og Gud velsignet ham slik at Jakob ble rik. Gud velsignet ham og ga ham et nytt navn: Israel, som kan bety både «den som har kjempet med Gud» og «Guds kjempe» (1 Mos 32,28).
Jakob var mer glad i Rakel enn i Lea og viste mest oppmerksomhet mot Josef og Benjamin, de barna han hadde fått med Rakel. Dette førte til misunnelse og hat i søskenflokken, slik at brødrene solgte Josef som slave til noen handelsfolk som tok ham med til Egypt. Der ble Josef uskyldig sittende flere år i fengsel, helt til han en dag ble hentet til slottet for å tyde en drøm som farao hadde hatt. Josef forklarte at drømmen var et varsel om syv overflodsår og syv år med hungersnød som skulle komme, og ga farao råd om hvordan landet kunne for berede seg på uårene. Josefs visdom imponerte farao, og han ga Josef ansvar for å samle inn enorme mengder med korn, slik at folket kunne ha mat i de syv harde hungersårene som skulle komme.
Josef løste denne oppgaven godt, så da uårene kom, hadde Egypt mat både til seg selv og nabofolkene. Josefs brødre kom for å kjøpe korn. Josef kjente dem igjen, men de gjenkjente ikke ham. Han satte dem på prøve, og da han forsto at de hadde forandret seg, fortalte han hvem han var, og at han hadde tilgitt dem. Han ba brødrene hente faren og familiene sine, og bosette seg i Egypt slik at de ble spart for hungers nøden hjemme i Kanaan.
Slik gikk det til at Jakob og hele slekten hans kom til Egypt og bosatte seg i det fruktbare området Gosen. Der ble de boende i ca. 400 år og vokste til et stort folk. Dette folket fikk navn etter Jakob – de ble Israelsfolket, og folket ble delt inn i tolv stammer, som nedstammet fra Jakobs tolv sønner