Tre etiske modeller

Gå til 4.4 -

«Du er ikke alene med prinsippene dine. Felles verdier forener menneskene. Hver eneste kultur har foraktet egoisme og feiret mot, straffet uærlig atferd og belønnet edel oppførsel. Til og med kannibaler har rettferdighetssans – når de nektes å spise sine egne barn. Så det fins en universell standard for verdier. Og på samme måte som en dataingeniør bruker standarder til å koble sammen pc-er med lik programvare, skaper en felles verdikode forbindelse mellom oss mennesker. Vi kan krenke eller la være å bry oss om kloden, men vi kan ikke nekte for at den fins. Selv mennesker som aldri har hørt Guds navn nevnt, merker hans lov inni seg. «Det er noe dypt i mennesket som gir et ekko av Guds ja og nei, rett og galt» (Rom 2,15 parafraseoversatt). Når ateister fordømmer urett, kan de takke Gud for evnen til å se den. Samvittigheten er Guds fingeravtrykk, et bevis på at han fins. Stjernehimmelen over oss og moralkoden i oss viser at det sitter en i cockpiten. En eller annen har fått dette flyet opp i luften – og der er ingen av oss passasjerer. Det fins en kaptein, og han ligner ikke på noen vi har sett.» (Max Lucado: Håp 3,16. Oslo: Lunde Forlag, 2008, s. 24–25.)

Hver dag står vi overfor situasjoner som utfordrer oss til valg. I etikken blir det ofte framstilt tre etiske teorier. Det er konsekvensetikk, pliktetikk og holdningsetikk. Den sistnevnte kalles også dydsetikk. Disse tre settes ofte opp mot hverandre. Hvordan passer kristen etikk inn i disse modellene?

Konsekvensetikken

Konsekvensetikken mener at det er resultatene av handlingen som avgjør om noe moralsk sett er rett eller galt. En spør: Hva fører handlingen til? Hvilket resultat får vi? Selve handlingen er bare et middel for å nå målet. Det betyr at målet helliger midlene. Det avgjørende blir da hvordan en bestemmer målet som et godt mål. Ut fra en slik tankemodell kan en si at det er ok å lyve, bare det fører til et godt resultat, og at det er greit å drive terror, bare det fører til et nytt og bedre samfunn. Midlene – det å lyve / drive terror – blir ikke vurdert ut fra etiske krav.

Kristen etikk kan ikke ha et så ensidig syn på hva som er rett og galt som vi finner i konsekvensetikken. Derfor trekker kristen etikk alle sider ved det moralske livet inn i synsfeltet. Den ser på handlingens resultater, på tanken bak hos personen som utfører handlingen, og på selve handlingen. Noen handlinger er ikke nødvendigvis rette selv om det skulle føre til noe godt for noen.

Pliktetikken

Pliktetikken legger tyngdepunktet et annet sted enn konsekvensetikken. Den handler om å følge en morallov som ligger inne i eller utenfor mennesket. Det avgjørende blir hvem som bestemmer hva som er den rette plikten, og hvordan det bestemmes. Når staten gir lover, vil borgerne være pliktige til å følge dem. Da er det noen utenfor en selv som bestemmer hva som er rett og galt. Noen tenker slik at mennesket selv, ut fra fornuft og erfaring, kan avgjøre hva som er rett og galt, hva en er pliktig til å følge. Dersom pliktetikken blir rendyrket, kan den bli som en tvangstrøye. Det blir et ensidig fokus på reglene og lovene. Hvordan står en slik pliktetisk tenkning i forhold til kristen etikk? Også kristen etikk viser til Guds lov og Guds vilje som er gitt oss, og som vi skal følge. Men dette er holdt sammen med de holdningene og innstillingene som ligger bak handlingene, samtidig som en må spørre etter resultatet, hva handlingen fører til.

Dydsetikken

I denne typen etikk er en mer opptatt av hva et godt menneske er, og de holdningene og innstillingene som ligger bak handlingene. Dermed blir det et fokus på menneskene og på personen. Da kommer følgende spørsmål opp: Hva er det som gjør et menneske til et godt menneske? Noen vil vise til det pedagogiske oppdraget, dvs. til oppdragelse og dannelse. Gjennom påvirkning formes barn og unge. Påvirkning kan finne sted på mange forskjellige måter: gjennom forbilder, gjennom undervisning og veiledning m.m. Siktemålet er å forme karakteren eller personligheten.

Kristen etikk kan godt inkludere slike pedagogiske perspektiv på dannelsen av personligheten. Men den vil føye noe til som har med Den hellige ånds gjerning å gjøre, for Ånden virker i og på mennesket slik at en kan bli formet etter Jesu forbilde. Derfor understreker Bibelen at det er viktig å «bli fylt av Ånden», se Ef 5,18, slik at det nye mennesket kan vokse fram og bli tydelig.

Men holdningsetikken spør også etter hva som preger et godt menneske. Filosofene fra gamle dagers Hellas viste til noen grunnleggende personlighetstrekk: visdom, mot, måtehold og rettferdighet. Det er slike karaktertrekk som får mennesket til å gjøre det som er rett. Dette er et ideal som kan forenes med kristen etikk, men Bibelen setter andre ideal i sentrum – framfor alt kjærligheten til nesten.

Disse modellene vi har trukket fram, gir en viss hjelp til å se helheten i det moralske livet. Men spør vi mer konkret – hva er rett og galt – trenger vi mer hjelp enn bare disse modellene. Moral og etikk hviler i noe mer dyptgripende som vi kan kalle verdier, livssyn eller religion. Moralen henger sammen med synet på livet, på hva et menneske er, og hvem mennesket er ansvarlig over for. Det er denne forankringen som dypest sett begrunner hvorfor noe er rett og galt. Slike begrunnelser gir motivasjon til å handle rett.

Kristen etikk er noe mer enn etiske modeller. Dypest sett er den forankret i Guds godhet, slik den er åpenbart for oss i frelseshistorien med Jesu liv i sentrum. Samtidig er den kristne etikken klar over at mennesket er feilende og ufullkomment. Alle handler i strid med det gode. Da trenger alle tilgivelse for å kunne starte på ny.

En etikk for alle?

Kristen etikk er ikke en etikk bare for kristne. Den angår alle mennesker fordi den uttrykker hva Gud som Skaperen ønsker med sin skapning. Menneskeverdet har med alle mennesker å gjøre og er en felles verdi på tvers av religion og livssyn. Samfunnets lover og ordninger er et felles ansvar. Den kristne etikken har en forankring i en grenseløs omsorg og kjærlighet rettet mot alle mennesker (se lignelsen om den barmhjertige samaritan). Bibelens etikkundervisning (slik som i NT) henvender seg ikke først og fremst til samfunnet, staten eller myndighetene. Jesus og apostlene talte til enkeltmennesket og til det kristne fellesskapet. En slik veiledning som vi finner i Bibelen, får likevel konsekvenser for samfunnet og fellesskapet mellom mennesker. For eksempel har De ti bud innebygd i seg en kraft mot all diskriminering og undertrykkelse av andre mennesker.