Tanzania - Når evangeliet forandrer mennesker og samfunn

Gå til 5.6 -

Misjonssambandets (NLM) historie begynte med utsendelsen av misjonærer til Kina i 1891. I dag har de bistands- og evangeliseringsarbeid i rundt 15 land. Fra 1951 har de også hatt utsendinger i Tanzania i Øst-Afrika. Den lutherske kirken i landet har vokst til å bli en av de største nasjonale, lutherske kirkene i verden.

Eksempelet nedenfor viser at evangeliet fortsatt har kraft til å forandre mennesker og samfunn

Du kan lese mer om Misjonsambandets arbeid i Øst-Afrik her.

En uventet begynnelse

Tidlig på 2000-tallet reiste noen misjonærer rundt fra landsby til landsby i Tanzania og gjorde det ganske enkelt:

– Vi spurte om det fantes en evangelisk kirke der. Hvis det gjorde det, reiste vi videre til neste landsby.

Så kom de til en landsby der seks-sju menn satt i skyggen under et stort tre. Det var her mange av landsbyens viktige samtaler foregikk, og misjonæren kom i prat med dem.

– Finnes det en evangelisk kirke her?

– Nei.

– Kunne dere tenke dere å høre evangeliet?

Mennene svarte ja. Det ville de gjerne høre mer om.

Misjonæren gjorde det samtidig klart at de ikke kom med penger eller store prosjekter. De kom for å fortelle om Jesus, om frelse, og om han som sier at han er veien, sannheten og livet og har all makt i himmel og på jord.

De lyttet, bekreftet og sa at det var bare å komme.

– Når tenker dere det passer at vi kommer da?

– Ja, er det ikke på søndager dere pleier å møtes?

– Jo, det stemmer jo det.

– Ja, da sier vi søndag.

Dette var på en onsdag. Fire dager senere kom misjonæren tilbake med familien og en lokal evangelist. Flere hadde advart dem på forhånd: landsbyen hadde rykte på seg for fyll, vold og harde konflikter – et slikt sted man helst ville ha forlat før det ble mørkt.

Dette gjorde nok at synet som møtte dem da de kom fram, gjorde et desto sterkere inntrykk. Ved siden av treet sto det nå en kirke. Ikke et stort bygg, men en enkel sivkirke. Landsbyen hadde begynt å bygge den rett etter misjonæren hadde dratt.

– Har dere bygget kirke? spurte han.

– Selvfølgelig, svarte de. – Vi har jo hus, og Gud må også ha hus.

Den første søndagen kom 30–40 mennesker på gudstjenesten. En av dem var Mahati.

Slåsskjempen som ble kristen

Mahati var en av mennene som hadde sittet under treet onsdagen i forveien – og en av dem som bidro til landsbyens brutale rykte. Armene hans var fulle av arr etter slåsskamper med macheter. Uenigheter ble i denne landsbyen ofte løst med vold – og Mahati hadde som regel «hatt rett». Det var ofte Mahati som tok ordet i samtalene, han hadde en tydelig lederrolle i landsbyen.

Mahati var blant de første som ble kristne i landsbyen – etter bare to uker. Det vakte oppsikt. Folk begynte å snakke om det og lage veddemål om hvor lenge det ville vare. Men Mahati fortsatt å komme i kirka. Etter hvert begynte folk å legge merke til forandringen hos ham.

Fra vold til dialog

For kona til Mahati ble forandringen merkbar hjemme allerede før folk begynte å snakke om den i landsbyen. Mannen som tidligere både hadde slåss med andre og slått henne, sluttet med det. Konfliktene i huset ble annerledes enn før. Også andre i landsbyen la merke til forandringen. Mahati, som tidligere hadde vært kjent som en hard og voldelig mann, begynte nå å gripe inn for å stoppe vold. Hvis han hørte skriking fra en hytte og skjønte hva som foregikk, kunne han gå inn og si:

– Sånn gjør vi ikke lenger. Her slår vi ikke konene våre. Dere må snakke sammen.

For flere i landsbyen ble dette et tegn på at noe hadde forandret seg. En mann som før hadde vært fryktet for volden sin, begynte nå å bruke innflytelsen sin til å skape fred.

Dette gjorde folk nysgjerrige. Flere kom til kirken for å prøve å forstå hva som hadde skjedd med Mahati, og hva det var han hadde funnet i den kristne troen. Og flere i landsbyen begynte å tro på Jesus. Snart samlet mellom 100 og 200 mennesker seg fast i kirka, og landsbyen startet dugnader for å bygge en større kirke.

Nye typer konfliktløsning

Etter hvert oppsto en konflikt mellom Mahati og en annen leder i landsbyen som også gikk i kirka. Stemningen i landsbyen var spent, og etter hvert fikk også misjonæren vite om konflikten. Den handlet om uenighet rundt grensene for tomta som var blitt gitt for å bygge kirka.

– Hvordan pleier dere å løse slikt? spurte misjonæren.

• Ved låssing, svarte de.

Men nå ønsket de å finne en annen måte.

I ukevis satt de sammen i kirken og forsøkte noe helt nytt: å være uenige uten vold. Å diskutere. Lytte. Argumentere. Finne kompromisser. Til slutt ble de enige om en løsning begge kunne leve med.

For flere i landsbyen ble dette noe de ikke hadde opplevd før. Konflikter som tidligere ville endt i vold, ble nå forsøkt løst gjennom samtale og forhandling. Flere endringer skjedde også – som den tidligere frykten for åndeverdenen.

Frykt og frihet

Dette var et animistisk folk, der mange levde i konstant frykt for åndeverdenen. Det var vanlig å ofre for å blidgjøre åndene, slik at de ikke skulle besette dem eller straffe dem, og frykten for slike ting påvirket hverdagslivet.

En hendelse som gjorde dette tydelig, var en tragisk hendelse med en mann som hadde fått et anfall og druknet i elva.

Mange kom løpende til, og oppdaget mannen som lå der – mens broren hans stod like ved siden av. Vannet hadde bare vært 10 cm dypt, men ingen, selv ikke broren hans hadde turt å hjelpe ham. Han fryktet broren hadde vært besatt av en ond ånd, og at hvis han tok på ham ville ånden gå over i ham. Frykten hindret ham i å redde broren.

– Da jeg kom, tok jeg bare tak i mannen og dro ham opp, forteller misjonæren. Det gikk et gisp gjennom flokken. De kunne ikke forstå hvordan han turte dette, og misjonæren svarte:

– Jeg har ingen frykt for åndene. Jesus har all makt i himmel og på jord, så jeg trenger ikke å være redd for det.

Flere i landsbyen fortalte at de opplevde en ny frihet da de begynte å tro på Jesus. Frykten for åndene fikk ikke samme makt over hverdagen deres som før.

En suksesshistorie for misjonærene?

Misjonæren reflekterer over det som skjedde i landsbyen – det som utenfra kan høres ut som en klassisk «suksesshistorie fra misjonsmarken».

Som misjonærer kunne vi sikkert snakket om dette som en historie om egen innsats og vellykkede «misjonærkarrierer» Men sannheten er at vi knapt var til stede. Sykdom og reiser gjorde oss ustabile. Likevel vokste menigheten, og den ble i stor grad båret av lokale ledere som Mahati og andre.

Når misjonæren senere forsøkte å fortelle Mahati og de andre lederne hvor viktige de hadde vært, lo de bare og avviste det som tull og vas. De mente selv at de ikke hadde gjort noe spesielt.

Likevel hadde landsbyen forandret seg. Mennesker som tidligere løste konflikter med vold, forsøkte nå å snakke sammen. Kvinner opplevde mindre vold hjemme. Og flere fortalte at frykten for åndene ikke lenger styrte hverdagen deres på samme måte som før.