Å kjenne Guds vilje

Gå til 4.2 -

Hvordan kan vi vite hva som er rett og galt, og hva som er Guds vilje for oss? Hva er grunnlaget for kristen etikk? Hvor er utgangspunktet? Er det i menneskets fornuft, eller må vi søke andre steder?

Etter kristen tenkning er dette mulig ved at Gud har avslørt seg selv. Et slør er trukket til side slik at menneskene har fått se og høre hva som er Guds vilje, plan og tanker om menneskelivet. Dette kaller vi åpenbaring, og det skjedde når Gud talte til menneskene gjennom bestemte personer, og når Gud har åpenbart hva han har gjort, og gjør, som skaper og frelser. På den måten har vi fått kjennskap til hvordan Gud handler i skapelsen og i frelseshistorien. Det enkle svaret er dermed at den kristne etikken er forankret i Bibelen, og det som framkommer der av Guds tanker om rett og galt, godt og ondt. I sentrum av alt det som Gud har sagt og gjort, står Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn. Dette omtales på følgende måte i Bibelen:

«Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen». (Hebr 1,1–2)

Kristen etikk vil hjelpe mennesker til å finne ut av hva Guds vilje er i aktuelle utfordringer, og det er Bibelen som danner grunnlaget for tro og liv. Den er målestokken for hvordan livet sammen med andre og med skaperverket bør leves.

Men hvordan får vi kjennskap til Guds tanker ved å lese Bibelen, og hvordan kan vi sortere mellom hva som er mer sentralt eller mindre sentralt?

Grunnlaget

Vi finner flere bibeltekster som viser at Gud har åpenbart sin vilje. I Det gamle testamente finner vi De ti bud (2 Mos 20,3–17 og 5 Mos 5,7–21) som Gud ga gjennom Moses. De ti bud blir bekreftet av Jesus og apostlene. Dette kan vi lese om i Bergprekenen (Matt 5–7). Jesus tar opp mange tema som vi finner igjen i de ti bud. Her er noen eksempler: drap og sinne (Matt 5,21–26), ekteskap og skilsmisse (Matt 5,27–32), ordene våre (Matt 5,33–37), det første bud (Matt 6,19–24) og urett mot andre mennesker (Matt 7,21–23).

De ti bud får en særlig aktualisering i det som kalles det doble kjærlighetsbudet. Lignelsen om den barmhjertige samaritan er en eksempelfortelling som aktualiserer hva det vil si å elske sin neste – det som kalles for nestekjærlighet, se Luk 10,25–36. Vi kan si at Jesus oppsummerer De ti bud med denne lignelsen. Dersom vi ser på De ti bud, kan vi si at de tre første budene handler mest om vårt forhold til Gud, og de sju neste om vårt forhold til andre mennesker. De tre første budene er en beskrivelse av å elske Gud. Resten går på nestekjærlighet. Det doble kjærlighetsbudet er ikke et nytt bud, men en oppsummering og sammenfatning av meningen med og innholdet i De ti bud:

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.

Vi kan prøve oss med en illustrasjon: Tenk deg et par briller. Hvor mange glass er det i et brillepar? To, ikke sant? Dersom ett glass faller ut, hvordan er det å se da? Vi trenger begge glassene for å se godt. To glass gir dybdesyn – akkurat som to øyne gjør det. Det doble kjærlighetsbudet er et brillepar.

Kjærlighet til Gud blir ikke fullstendig uten kjærlighet til medmennesket, og omvendt. I Det gamle testamente finner vi også tekster som oppfordrer til omsorg for dem som er dårlig stilt og fokus på å arbeide for rettferdighet, se profeten Amos 3,9–10; 4,1–3 og 6,1–7

Jesu eksempel

Jesus kom for å vise oss hvem Gud er, og hva som er hans vilje. Mye av dette kommer fram gjennom hans forkynnelse og undervisning, men enda mer viste han dette i praksis gjennom måten han møtte ulike mennesker på, i ulike situasjoner. Det kan sies mye om Jesus som rollemodell(!), men noen områder er bl.a:

• Omsorg for de syke, fattige, fremmede, enker og farløse
• Barmhjertighet med tollere og syndere, og alle andre som ikke når opp til idealene
• At vi skal elske, og gi vårt liv for både venner og fiender
• Hvordan vi skal prioritere vår tid, penger og ressurser til det som tjener vårt Gudsforhold, og vår neste
• At loven er til for menneskene, og ikke menneskene for loven
• At loven først skal anvendes på oss selv før vi anvender den på andre
• At det alltid er uforbeholden tilgivelse å få for den som ydmyker seg

Formaningene

I Det nye testamente finner vi flere tekster som oppfordrer oss til å leve et annerledes liv. Disse tekstene kalles formaningene. Et eksempel er det som Paulus skriver til de nye kristne fellesskapene i Roma og i Efesos (Rom 12,1–15,13 og Ef 4,1–6,20). Formaningene understreker sterkt hvordan kristne skal leve. Her er noen eksempler: Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet. (Ef 4,22–24) Og lyv ikke for hverandre! For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne. (Kol 3,9–10)

Apostelen Peter kommer også med formaninger til de kristne. Han skriver for å gi dem mot og håp, og for å hjelpe dem i det daglige livet. Han peker på Jesus som modellen for deres egne liv:

«Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor.» (1 Pet 2,21).

Uttrykket «eksempel» som Peter bruker, betyr å kopiere skrift så nøyaktig at det ikke er forskjell på originalen og kopien. Vi kan omskrive dette på følgende måte:

Gjennom hele livet må dere studere Jesu liv. Husk at Jesus alltid gjorde sin Fars vilje og tjente mennesker slik som hans Far ønsket at de skulle bli tjent. Kopier Jesus i alt dere gjør!

Peter går grundig til verks. Han gir mange eksempler på områder og forhold som skal preges av «kopieringen av Jesus»: til tjenere, se 1 Pet 2,18; til hustruer, se 1 Pet 3,1; til ektemenn, se 1 Pet 3,7; til alle kristne, se 1 Pet 3,8–9.

Samvittigheten

Kristendom er en åpenbaringsreligion. Gud har åpenbart seg på en alminnelig måte og på en spesiell måte. Den alminnelige åpenbaring handler om at Gud viser seg for alle mennesker gjennom skapelsen (se Rom 1,19–20). Alle mennesker kan se spor av Gud i det skapte. Bibelen forteller at Gud skapte mennesket med muligheter til å tenke på hva som er rett og galt. Dette kalles samvittigheten eller den indre moralske overbevisning. I samvittigheten lagres all moralsk påvirkning vi blir utsatt for, både det som er godt, og det som er ondt. Den gir oss en evne til å reagere på våre egne og andres moralske handlinger og holdninger med tilslutning eller avvisning.

Den spesielle åpenbaring handler om at Gud har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus. På grunn av syndefallet kan ikke mennesket vite noe sikkert om Gud og behøver hjelp til å bli kjent med ham. Syndefallet fikk konsekvenser for oppfattelsen av rett og galt. Samvittigheten er ikke helt til å stole på. Den blir påvirket av konsekvensene av syndefallet, og kan bli grunnlag for feil valg for mennesket. Jesus forberedte disiplene om at dette kan skje. I avskjedstalen som er gjengitt hos Johannes (se for eksempel Joh 16,2), viser Jesus at det er nødvendig med veiledning for samvittigheten. Han sier at Den hellige ånd skal veilede Jesu etterfølgere i det som er rett (Joh 16,13). Dette skriver også Paulus om i brevet til Titus når han sier at Gud har åpenbart sin nåde som skal «oppdra oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er», se Tit 2,11–12. Samvittigheten må veiledes slik at den ikke skal styre oss bort fra Guds vilje.

Er det åpne områder i etikken?

Finnes det noe som Bibelen sier lite om eller ikke nevner? Hva finner vi i Bibelen om f.eks. rett til menings- og ytringsfrihet, rett til under - visning og andre rettigheter? Et annet spørsmål er forholdet til slaveri og tortur. Dette er viktige etiske spørsmål som må løses ut fra en helhetlig tenkning omkring aktuelle tekster i Bibelen. Et ord som brukes om aktuelle etiske spørsmål som ikke er direkte beskrevet i Bibelen, er ordet adiaforon (flertall: adiafora). Det er et gresk ord som betyr «mellomting», og som beskriver det som Bibelen ikke er tydelig og klar på, og som kristne kan ha ulike meninger om. Dette kan dreie seg om for eksempel politikk, miljø, kultur og teknologi. Den kristne etikk står ofte overfor utfordringer som det ikke er helt tyde - lige svar på, og som må løses ut fra fornuft og kritiske vurderinger. Vurderingene må gjøres på bakgrunn av bibelsyn (se troslæren, Del 7) og grunnleggende tanker i Bibelen, f.eks. hva sier Bibelen om kjærlighet, om menneskeverdet, om konsekvenser av det vi gjør m.m.

Kristen etikk og menneskerettighetene

I kirkehistorien har vi lest om Olav den Hellige som fikk en visjon om å etablere et kristent, nasjonalt kongedømme i Norge. Snorre forteller at han forandret lovene slik at de mer og mer kom i samsvar med det bibelske menneskesyn. Det bibelske menneskesyn ble værende en rød tråd i den norske kultur fram til vår tid. Den siste revisjonen av Grunnloven (i forbindelse med 200-årsmarkeringen), sier at verdigrunnlaget «forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Rettsstaten og Menneskerettighederne» (§2).

I 1948 vedtok FN det som kalles Menneskerettighetserklæringen, som slår fast at alle mennesker er «født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd» (artikkel 1). Erklæringen er bygd på et grunnleggende menneskesyn som viser at mennesket kan tenke og vurdere ut fra fakta og verdier, at mennesket har både kroppslige og åndelige behov, og at mennesket lever i sammenheng med andre. Den naturlige grunnstein i samfunnet er familien, slår Artikkel 16 fast.

Bak Menneskerettighetserklæringen er det spor av det som kalles naturretten. Den går kort ut på at rett og galt ligger nedfelt i naturen som en lov. Naturen er rettesnor for rett og galt. I alle mennesker er det en grunnleggende oppfattelse av rett og galt. Derfor kan mennesket gjøre gjennomtenkte valg. I klassisk naturrett ble det lagt stor vekt på menneskets moralske plikt og fellesskap. I nyere tid er vekten blitt større på den enkeltes frihet og rettigheter.

Mye av naturrettens ideer stemmer med Bibelen. Gud som har skapt naturen og mennesket, har lagt ned i mennesket en oppfattelse av hva som er rett og galt. Ut fra Bibelens beskrivelse av syndefallet og konsekvensene av det, kan mennesket bli påvirket av oppfatninger som går på tvers av normene. Mennesket er ikke ufeilbarlig. Det trenger hjelp til å kunne velge det rette og utvikles til å kunne gjøre det riktige framfor det gale. Det kan ligge utfordringer i møtepunktet mellom det som er individets rettigheter og ønsker, og det som er andres rettigheter og ønsker.

Kristen etikk finner mange gode tilknytningspunkt i menneskerettighetserklæringen. Enkeltmenneskets rettigheter er i samsvar med det kristne menneskeverd. Det som står sterkere i fokus hos Jesus og tradisjonene etter ham, er spørsmålet om hva godt den enkelte kan gjøre i møte med medmennesket. Menneskerettighetene holder høyt individets rettigheter. Kristen etikk holder fram hvilke gode gjerninger den enkelte kan gjøre for andre – venn så vel som fiende.